For å feilsitere Oscar Wilde, kan det å slå ett selskap bli sett på som en ulykke; å slå flere ser ut som slurv. Og Donald Trump har absolutt begjært sin rettferdige andel av konkursene. Hvor mange fremstår som åpne for debatt. Selv Mr Trump virker uklar i saken - tre ganger? Fire? Muligens seks? Hvor mange det enn er, er han ivrig etter å påpeke at ingen av dem har vært personlige konkurser. De var alle forretningsrelaterte kapittel 11-omorganiseringer. Dette tillot Trumps virksomheter som kjempet for å omstrukturere og kutte gjeld, mens de fortsatt handlet.
Donald Trump ser på bruken av kapittel 11 som et «smart» forretningsverktøy. Under den første republikanske presidentdebatten erklærte han at han hadde brukt konkurslovene til å "gjøre en god jobb for selskapet mitt, for meg selv, for mine ansatte, for familien min". Han gikk til og med så langt som å hevde at begjæring om konkurs ikke bare var god forretning, men på grensen til standard praksis; at "nesten hver person du leser om på forsiden av forretningsseksjonene" har gjort det. I virkeligheten begjærte mindre enn 20 % av offentlige selskaper, av sammenlignbar størrelse, seg konkurs i den perioden. Og absolutt, ingen selskap gjorde det så regelmessig som Trump. Hans kasino- og hotellimperium har kronen for de fleste kapittel 11-konkurskrav gjennom tre tiår.
På et visst nivå har Trump rett. Å innlede en kapittel 11-konkurs kan gi god forretningsmessig mening. Det er ofte bedre enn alternativet å avvikle selskapet. Men spørsmålet må stilles om hvorfor en så smart forretningsmann løp opp millioner og millioner av dollar i uholdbar gjeld. Og ikke på bare én virksomhet, men på minst fire. Og mens Trump føler at han har kommet ut med å lukte roser, hva med de andre involverte?
Trump er glad i å slå fast at bare de store guttene ble skadet; "Disse långivere er ikke babyer. Disse er totale mordere," sa han under den første republikanske presidentdebatten. "Dette er ikke de hyggelige, søte små menneskene." Men hva med de hyggelige, søte små menneskene? De ansatte som mistet sparepengene sine på aksjer de hadde blitt oppfordret til å kjøpe? Og entreprenørene som ikke ble betalt? Trump kan regne sine konkurser som en suksess, som god ledelse, men de setter folk ut av drift.
Trumps navn betydde at han kunne overutnytte. Han fortsatte å låne selv når hotellene og kasinoene hadde for mye gjeld. David Hanlon, en kasinosjef, sa til New York Times at investorer trodde "navnet hans hadde reell verdi... De var så forelsket i ham at de kom tilbake en andre, tredje og fjerde gang... De lot ham fjerne eiendeler." Ved å starte kapittel 11 kunne Trump beskytte sine potensielle tap. Og selv om dette var i lovens bokstav, lurer noen på om det er i lovens ånd. Tross alt er konkursloven utformet for å beskytte - virksomheten, dens kreditorer og dens ansatte.
Kapittel 11 handler om å holde en virksomhet levedyktig, ikke å manipulere den for personlig vinning. I et intervju med Forbes sa Edward Weisfelner, en partner ved et advokatfirma i New York, om Trumps kasinoer, "Hvis konkurs brukes i stedet for å kunstig heve dine egenkapitalinteresser over legitime kreditorkrav og unngå forpliktelser, kan du argumentere for at det ikke er det som lover ble laget for å gjøre." Trump selv beskriver de konkursrammede kasinoene som å ha vært «en veldig god cash cow for meg i lang tid».
Det er verdt å påpeke at Trumps mange innkjøringer med kapittel 11 skjedde i tider med økonomiske vanskeligheter i Amerika. Spillindustrien slet på 90-tallet da hans fire første, 3 kasinoer og 1 hotell, ble anmeldt. Resesjonen rammet igjen, i det første tiåret av det nye årtusenet, med Trump som erklærte seg konkurs i 2004 og i 2009. Det kan være at han feilvurderte investeringene sine i det klimaet. Så det siste ordet om Trumps konkurser bør gå til The Donald selv. Han twitret i juni i fjor:** "Slutt å si at jeg gikk konkurs. Jeg har aldri gått konkurs, men som mange store forretningsfolk har brukt lovene til bedriftens fordel - smart!" Takk for oppklaringen @realDonaldTrump.